Foreldres tilknytning til det nyfødte barnet

De fleste vet at en kvalitativt god tilknytning til nære voksne omsorgspersoner er viktig for et spedbarn. Det er livsviktig for overlevelse og sunn utvikling som menneske^[1]. Forut for formingen av tilknytningskvalitet (som pågår i sped- og småbarnsalderen) skal mor og far knytte seg til sitt nyfødte barn^[2].

Foreldres tilknytning (også beskrevet som bonding eller parental attachment) er en kompleks prosess som involverer både en kroppslig, følelsesmessig og tankemessig tilpasning til det nye barnet. Det barnet foreldrene drømte om under svangerskapet, det de har sett for seg skal, helst umerkelig, vike plassen og gi rom til det barnet de faktisk har fått^[3].

Når naturen får virke uten forstyrrelser synes barn og foreldre å "smelte" sammen i en intuitiv samstemthet^[4]. Gleden i en slik samstemthet kan delvis overskygge slitenhet, barnegråt, ømhet i kroppen og nattevåk. Da kan mor og far oppleve en spontan begeistring over det nyfødte barnets adferd, uttrykk, grimaser, farger osv. Nyere forskning beskriver at dette også er understøttet av en hormonell samstemthet mellom forelder og barnet^[4]. De blir et symbol på sang-strofen om myrsnipa; «alle synes best om sine små».

Andre ganger kommer ikke samstemtheten automatisk. Foreldre kan kjenne kjærlighet, ønske om å beskytte, redsel for å miste, ønske å ta ansvar for og verne om - men den følelsesmessige og betingelsesløse tilknytningen til barnet kan utebli. Det kan skyldes sykdom hos foreldre eller barn, en for tidlig fødsel, opplevelser av stress, krise, manglende støtte eller at foreldre har ubevisste minner om en utrygg eller variabel tilknytning til egne nære omsorgspersoner som småbarn. Det store, viktige omsorgsarbeidet det innebærer å ta vare på et nyfødt barn blir et tanke- og fornuftsdrevet arbeid med lite energi og lite støtte fra en dypere, følelsesforankret tilknytning^[3].

Fundamentet for at foreldre skal klare å etablere en god tilknytning til sitt barn er beskrevet som en «kroppslig og atferdsmessig synkronitet»^[5]. Denne synkroniteten gjør at barnet kan bidra til å trygge sitt omsorgsmiljø.

Hvordan kan vi som helsearbeidere fremme foreldres tilknytning?

Teksten under baserer seg på mange års bruk av veiledningsmetoden Newborn Behavioral Observation (NBO)^[1] og kliniske erfaringer som også er beskrevet i en veiledningsbok til foreldre og helsepersonell om tidlig samspill^[6].

• Del undringen over barnet med foreldrene.

  Uten krav, kritikk eller hentydninger betoner du hvor viktige foreldrene er for barnet sitt, at barnet allerede kjenner deres ansikt, stemme, hudvarme og lukt. «Er det noen hun ligner på i din familie?»

• Bekreft foreldrene

  Vise at vi ser dem ved å berømme deres omsorg for barnet, handlinger og holdninger i samspillet med barnet. Vær en rollemodell når anledningen byr seg, uten å vektlegge din egen mester-rolle; « Så fint du holder henne, det ser ut som hun hviler godt der», «se så godt det er for ham når du støtter beina hans under stellet» osv. Unngå å påpeke uhensiktsmessig atferd så langt det er mulig.

• Forsterk barnets (lydløse) stemme

  Barnet kommuniserer med kroppen sin, bevegelsene sine, skiftningene mellom søvn, gråt og våkenhet og med en voksende nysgjerrighet for inntrykk fra omgivelsene. Bekreft mamma og pappa der de har fortolket dette kroppsspråket som kommunikasjon fra barnet, og hjelp dem å se mer av det barnet forteller. Hva liker hun, hvordan er han når han begynner å miste likevekten, er det greit å være avkledd eller er det viktig med klær og teppe eller? Osv. osv.

• Frem øyeblikk med delt oppmerksomhet

  Demp lyd, lys og andre stimuli om nødvendig. Vent på barnet - når barnet kommer i en rolig og våken tilstand der øynene er åpne, utforsker foreldrene og du barnets sosiale interesse. La dem snakke til henne fra siden – kanskje skifter ansiktet uttrykk, kanskje snur hun seg etter stemmen. Vent og se, barnets responser kan ofte være noe  forsinkede. La babyen få møte et rolig ansikt, gjerne mamma eller pappa. Finn riktig avstand og se om barnets pupiller følger med når den voksne beveger hodet sakte i synsfeltet til barnet.

• Frem kroppslig nærhet mellom barn og foreldre

  Tilknytningen handler ikke bare om en tilpasning på atferdsmessig og følelsesmessig nivå. Nyere forskning viser også at spedbarn og foreldre etablerer en kroppslig avstemming. Aktivering av både tilknytningshormoner og stressaktiverte hormoner avstemmes mellom nære samspillspartnere. Slik tenker man at kvaliteten på de tidlige relasjonene også er med og preger barnets framtidige nære relasjoner. Under samvær med foreldre - hud mot hud «bader» barn og foreldre i kjærlighetshormoner som oxytocin. Dette gjør at stressnivået (cortisolnivået) kan falle^[4]. Den kroppslige nærheten er vesentlig både for foreldre og nyfødte. Den bør fremmes – selv etter at den nyfødte er blitt så stor at den trives med klær og teppe i en vugge. Når det gjelder for tidlig fødte barn er dette spesielt viktig. Vedvarende kroppskontakt med foreldre fremmer biologisk modning og en rytmisitet som gjør barnet bedre i stand til å delta i samspill og initiere samspill.

• Støtt og oppmuntre foreldrenes primære tilknytningsadferd

  Dette er beskrevet som det å studere barnets kropp og ansikt, snakke til babyen med en lys og «tynn» stemme, øm og forsiktig berøring av barnet og positive følelsesuttrykk^{[1] [6]}.