Temperament

Barnet som er kommet til verden har hentet litt fra mor og litt fra far, og sannelig kan vi se trekk fra bestemor eller en onkel også^[2]Moe V, Slinning K, Hansen MB (red.). Handbok i sped- og småbarns psykiske helse. Oslo, Gyldendal Akademisk forlag, 2010. ^[11]Smith L, Ulvund SE. Spedbarnsalderen. Oslo, Universitetsforlaget, 1999. ^[12]Olafsen KS, Torgersen AM, Ulvund SE. Temperament som bidrag i en skreddersydd spedbarns- og småbarnspraksis. Tidskr Nor Psychol 2011, 48:848-855.. I samspill med miljøet som er rundt barnet skaper nedarvede trekk rammen for hvem dette barnet blir som ungdom og voksen.

Gråten er den sterkeste måten det nyfødte barnet kan kommunisere på og blir tradisjonelt assosiert til grad av temperament. Barn har svært ulik gråteatferd. Dette kan bero både på hvor mye krefter barnet har tilgjengelig, hvor modent det er, hva som er det enkelte barns terskel for aversjon  og barnets temperamentsmessige stil. Etterhvert blir barnets nærmeste omsorgsgivere kjent med nyansene i gråten: Nå er jeg sulten, trett, varm eller kald. Nå kjeder jeg meg. Nå vil jeg se et vennlig ansikt eller nå har jeg noe i bleien jeg ikke synes noe om. Det er også viktig å se når barnet blir så overveldet at det ikke klarer å gråte, f.eks av en skarp lyd eller en kraftig bevegelse. Øynene vil fortelle om det er greit eller ikke.

Andre trekk ved et barns adferd som ofte assosieres til temperament er hvor aktiv barnet er, hvor sosialt, forsiktig (sky) eller emosjonelt stemt det er. Data fra Prematurprosjektet i Tromsø fant at når foreldre hadde fått mestringsfremmende veiledning i å tolke og forstå sitt nyfødte barn tenderte de til å oppfatte barne som mer trøstbart og mindre preget av negativ emosjonalitet.