Du er her

Oscar født i uke 34 med veksthemming

Gutt født ved keisersnitt i uke 34+2, med veksthemming (SGA).


Oscars historie.

Mamma og pappa hadde ventet på babyen sin lenge og hadde gledet seg til å møte han, men at det skulle skje seks uker før termin, var en utfordring for dem. Det var det for Oscar også.

Mamma hadde vært på svangerskapskontroll og hadde blitt videresendt til fødepoliklinikken på UNN for videre undersøkelser. Hun hadde i det siste følt seg ekstra sliten og hodepinen kom litt for ofte. Magen var litt for liten og blodtrykket alt for høyt. Man diagnostiserte preeklampsi og nedsatt sirkulasjon (flow) i navlesnor.

Inne i mammas livmor bodde Oscar, og han hadde det heller ikke topp. På grunn av mammas sykdom hadde tilgangen til næring gradvis minket slik at han hadde vokst minimalt den siste måneden. Derfor hadde også bevegelsene hans blitt mer sparsomme. Han måtte spare på energien. Kroppens vekst og utvikling gikk sin gang, men i mangel på ekstern energi (fra mamma) tærte Oscar på egen kropp.

Gynekologene bestemte derfor å forløse Oscar med keisersnitt.

Så her kommer Oscar ut i det skarpe lyset - plukket ut gjennom mammas åpne buk med gynekologens hanskebekledde hender. Han gråter ikke. Fødselsdagen kom litt brått på. Jordmor pakker Oscar inn i et klede og tar han med til lege og barnesykepleier som venter på rommet ved siden av. Her blir han lagt på en forvarmet mottaksbord med hodet ned og lyset på, mens vante hender gnir og stimulerer han på hender og føtter. Legen lytter samtidig på hjertet og finner god hjerteaksjon. Oscar får lue på for ikke å fryse, men han greier ikke å åpne øynene for det skarpe lyset.

Å puste er også tungt. Lungene hans er fortsatt ganske fulle av fostervann, og han strever med å trekke pusten. Derfor legger legen ei maske med ”motvind” (neopuff) over munn og nese slik at pustearbeidet skal bli lettere. Han får også festet en puls- og surstoffmetningsmåler på handa. Armene ligger slapt ned mot underlaget. Det er for vanskelig å løfte dem mot ansiktet.  Han klynker svakt og lager presselyder. Brystkassen trekker seg godt inn, og de som står rundt ser at han bruker hjelpemuskulatur for å puste. Hele tida stimulerer sykepleieren han ved å gni føtter og hender. Etter noen minutter greier Oscar å trekke pusten dypere og gråte. Lungene åpner seg enda mer og oksygenmetningen stiger.

Kort familiestatus:

Mamma ligger fortsatt på operasjonsbordet og blir sydd. Pappa kommer stille inn i rommet der Oscar ligger og ser gutten sin for første gang. Han stiller seg beskjedent bak de grønnkledde. Der står han til han blir sett og invitert fram til kuvøsen og får ta sin sønn i handa for første gang.

Oscar er kommet til verden, ikke helt klar og seks uker før han sjøl normalt ville skrudd seg ut av fødselskanalen til mamma. De varme og fuktige omgivelsene er erstattet med lys, støy, utstyr, plasthansker og frottehandklær. Følelsen av vektløshet er borte.

Teamet fra Nyfødt Intensiv frakter Oscar fra operasjonsavdelingen til sengeposten. Han installeres på kuvøserommet; legges i kuvøse, veies og måles, tilkoples overvåkningsutstyr, og pustestøtte (CPAP). Til slutt får han en tynn matsonde gjennom munnen og ned i magesekken. Han brekker seg når sonden sklir forbi svelget, men nå kan han få bankmelk som ernæring inntil mamma får pumpet seg og komme med sin melk.

Varme hender, kalde hender, plast, sonde, plaster, ledninger, luftstrøm, lys.

Oscar viser med grimaser og gråt at han synes lua de kler på han er stram, han skvetter og mister kontroll på armer og bein når han blir løftet opp fra underlaget for å veies. Han synes det er kaldt og slitsomt å ligge på rygg mens de fester elektroder på brystet. Og han greier ikke å åpne øynene for det sterke lyset.

Han svøpes i myke tepper og får hjelp til å samle seg med hender mot ansiktet slik at han kan trekke knærne opp mot magen og roe seg. Det er også godt å bli lagt på sida og få tykke pølser av tøy rundt seg slik at kroppen endelig kan finne trygge omgivelser og hvile.

Noen tar bilder underveis som Oscar, mamma og pappa kan få seinere.

Pappa kommer inn i rommet. Han nøler og går varsomt mot sønnen sin. Han blir møtt av smilende helsepersonell som gratulerer og geleider han mot barnet sitt. Han er ikke hjemme, han er ikke på sin banehalvdel, han aner ikke hva som forventes av han, og om hvordan dette kommer til å gå.

Sykepleieren ser far og oppmuntrer han til å være pappa. Han får kle av seg på overkroppen og sette seg i en hvilestol. Så får han gutten sin lagt på brystet -mage mot bryst.  Oscar får et passe tykt ullteppe over seg. Puter under armene støtter pappas armer han slik at hans rolige hender kan legges på sønnens rygg og omslutte han.

Oscar er først litt urolig og pappa har litt usikre hender, men så faller de begge til ro. Far puster roligere, skuldrene senker seg og han er. Oscar kjenner pappas varme hud, han hører den rolige stemmen hans, pusten og hjerteslagene; han sovner.

Pleieren ser at Oscar sin puls synker, han puster mindre anstrengt og surstoffmetningen stiger.

Etter en times tid må personalet ta blodprøver av Oscar. Han får ligge på pappas bryst med hendene hans som støtte rundt seg, og han får et par dråper sukkervann i munnen før de stikker han.  Men stikke må de, og dette er bare første gangen.

Hvordan mamma har det vet ikke Oscar, men så snart hun kan blir hun trillet til han, og så snart det passer får Oscar og mamma komme nær hverandre, hud mot hud.

I dagene som følger får Oscar så mye hudkontakt som mulig hos mamma og pappa, gjerne tre-fire timer i strekk flere ganger om dagen.  Foreldrene veksler mellom å sitte i hvilestol og ligge i seng med Oscar nært.

Sykepleierne hjelper og oppmuntrer mamma og pappa til å bli kjent med Oscar; til å skille stadiene mellom søvn- og våkenhet, til å lese hans bevegelser og hudfarge, og gi han den støtten han trenger til å greie å ha kontroll i situasjoner som er utfordrende, som i stellesituasjoner og forflytninger. De snakker med han når han er våken, og dag for dag blir de bedre og bedre kjent med sønnen sin.  De deltar i stell og pleie så mye som mulig mellom pumping, måltider og egenomsorg. Mamma og Oscar øver seg på amming, skritt for skritt.

Oscar viser at han ”henger med”. Han legger på seg og viser tegn til trivsel. Surstoffbehovet minker og pustestøtten kan man etter hvert trappe ned. Samtidig viser Oscar daglig at å leve utafor livmoren har sin omkostning. Han mister kontrollen over armene sine om han ikke får tilstrekkelig støtte, de slår ut som i refleks, han blir bleik og rutete i huden om han må bæsje, og han må gulpe om de gir han maten for fort. CPAP blåser også masse luft nedi magesekken, og videre til tarmene, noe som er slitsomt både for fordøyelsen og pustearbeidet. De første døgnene må de stikke han flere ganger for å måle blodsukkeret, og det kjennes.

De er heldige og får familierom der alle tre kan være sammen. Etter ei uke er Oscar ferdig med pustestøtte, og far har ikke lenger krav på pleiepenger og må reise hjem. Mamma og Oscar er igjen på sykehuset.  Men det skjedde noe mellom pappa og Oscar den første dagen. Å være borte fra gutten sin er vanskelig, nesten feil, så pappa kommer etter jobb og i helgene for å være sammen med familien sin.

Mamma og pappa vet de er blitt foreldre. De føler seg som foreldre, men de kjenner at de er avhengige av ”ekspertisen” i det daglige. De gleder seg til dagen kommer at de kan reise hjem og leve livene sine der. Tida går sakte og den går fort på en gang. Stell, pumping, spising, hud-mot-hud- pumping, spising, hvile, søvn, pumping, hud-mot-hud… Ingen der ute kan forstå hvordan dagene går der inne på sykehuset.

Status for Oscar:

Oscar blei altså født seks uker for tidlig. Han var slunken i kroppen og lett for alderen. For å optimalisere vekst og utvikling blei han forløst ved keisersnitt og kom til verden uten den normale skvisen gjennom fødselskanalen som gir bedre plass for luft i lungene. For å greie pustearbeidet fikk han nesemaske koplet til CPAP. Han måtte stikkes flere ganger daglig slik at man fikk kvalitetssikret vitale parametre. I flere timer om døgnet blei han liggende i kuvøse eller varmeseng, tilkoplet overvåkningsutstyr og adskilt fra sine foreldre. Han fikk mat- så mye han bare greide å fordøye gjennom matsonde slik at han kunne vokse og utvikle seg. Det blei vanskelig å bæsje pga proteinpulvertilsetninger i melka, og han måtte ligge naken 24 timer i lys for å kvitte seg med sin forhøyede billirubin- hele sitt tredje levedøgn. Han var pasient i ei intensivavdeling i fem uker mens han egentlig skulle vært et foster.

Dette er former for stimulering som Oscar kanskje ikke ville ha valgt sjøl, men som samtidig gjorde at han fikk optimal vekst og utvikling.

Som motvekt var foreldrene (og personalet) der og støttet, optimaliserte og ga nærhet (hud- mot -hud) i så mange av døgnets timer som mulig. Under oppholdet ble foreldrene god kjent med Oscar, de ble spesialister på sitt eget barn. De kjente hans tegn på sult og kunne skille disse signalene fra behovet for ny bleie. De så når han var våken og visste hva han trengte av stimulering. De kjente hans tegn til trøtthet, og respekterte hans behov for søvn og hvile. Etter hvert fikk Oscar også til å die, det tok sin tid, men til slutt reiste han hjem med sine foreldre, fullammende, to uker før terminen.

Oscar vil i tiden som ligger foran være noe preget av sin prematuritet, og han må ikke sammenliknes med et fullbårent barn når det gjelder milepæler i vekst og utvikling. Samtidig er det grunn til å tro at han nyter fordeler av å ha foreldre som er sensible for hans signaler og som kjenner han godt.

 

Anbefalt lesing

Metodebok i nyfødtmedisin 2012, BUK, Universitetssykehuset Nord-Norge. 4. utgave. (PDF)