Kjernepunkter i foreldreveiledning

Kjernepunkter i foreldreveiledning

Å være foreldre er hardt arbeid[47]. Helsesøstre vet at det ikke alltid er like lett for foreldre å respondere adekvat og støttende på barnets behov. Det kan være mange grunner til at selv sensitive og rolige foreldre tidvis strever med å gi barnet sitt den følelsesmessige responsen og støtten barnet trenger. Det er viktig å anerkjenne at på samme måte som at barnet lærer og utvikler seg best gjennom støttende og positive relasjoner, trenger også foreldre støtte og oppmuntring for å være den beste for sine barn. Bak denne teksten og de korte filmene ligger kunnskap om at når foreldrenes følelsesmessige depoter er fylt opp, vil de ha mer energi til å respondere hensiktsmessig på sitt barns behov.

Når profesjonelle hjelpere vektlegger å utvikle et positivt forhold til både barn og foreldre, kan de oppleve større effekt av arbeidet sitt. Helsesøstre og andre som foretar hjemmebesøk legger til rette for positive forandringer både hos foreldre og barn ved å opptre og respondere empatisk, varmt og forståelsesfullt[1].

Hvordan kan vi styrke foreldrenes opplevelse av støtte?

Det kan være relevant å tenke på hva som hjelper barnet til å oppleve trygghet og føle seg forstått:

  • Å bli vist interesse og oppmerksomhet.
  • At barnets signaler blir tolket på riktig måte.
  • At det får respons på sine behov til riktig tid og på en sensitiv og forståelsesfull måte.

Denne typen adferd kan også overføres til forholdet mellom hjelper og foreldre. Helsesøstre og andre som foretar hjemmebesøk kan bygge gode forhold til foreldre når de:

  • Viser en aktiv interesse for foreldrene og foreldrenes behov.
  • Forstår hva foreldrene forteller og viser dem.
  • Anstrenger seg ved å prøve å respondere på en konsistent og pålitelig måte for å møte behovene.

Man kan kanskje stille spørsmål om hvorfor det vektlegges å bruke så mye tid på å skape positive relasjoner til familien. Skal ikke fokuset heller være på barnet?

Det man gjerne kaller parallelle prosesser, bygger på kunnskapen om at en ved å anerkjenne foreldrenes opplevelser ved hjelp av ord og handlinger, hjelper dem til å støtte og anerkjenne sine barn[47]. Parallelle prosesser kan beskrives som en dynamisk prosess illustrert med for eksempel at noe har gjort dagen din på jobben vanskelig og du går hjem og tar det ut på familien din. Eller at du og din venn får dere en god latter over et godt restaurantmåltid, og du ender opp med å gi mer i driks.

Her er eksempler på hvordan du kan få foreldre til å føle seg sett og støttet:

Hvordan kan vi utvikle et positivt forhold til familien?

Selv om du anstrenger deg for å få det til, kan du oppleve at det kan være vanskelig å etablere et positivt og støttende samspill med en familie. Årsaken kan ligge hos deg som helsearbeider, hos familien eller en kombinasjon av begge. Enkelte foreldre har kanskje aldri opplevd støtte på denne måten, og kan ha problemer med å forstå og anerkjenne den.

Det kan være en utfordring å etablere et tillitsforhold mellom hjelper og familie. Hvis du har mulighet til det kan det være lurt å, gjennom praksis, vise foreldrene at du er til å stole på. Et eksempel kan være å foreslå at du skal ta med deg informasjon om en aktivitet neste gang dere møtes. På denne måten kan foreldrene se at du holder det du lover. En annen måte kan være å bringe frem et tema eller hendelse fra forrige gang dere møttes, slik at foreldrene ser at du hadde fokus på dem og at du har tenkt på dem siden sist.

Hvordan kan kollegaer støtte og veilede hverandre?

Her gjelder de samme prinsippene for parallelle prosesser som er omtalt tidligere. Å være mottakelig for det kollegaene forteller om og respektere deres opplevelse, er det viktigste man kan gjøre.

  • Lytt til dem enten du er enig eller uenig. Av og til må man godta uenighet og se hvordan prosessen forløper videre.
  • Ikke trekk slutninger eller anta et motiv for hvordan din kollega løser en utfordring uten å få dem bekreftet. Still spørsmål slik at du får din kollegas synspunkter på hva hun/han gjør.
  • Du trenger ikke være ekspert. Det er lov å prøve seg frem.
  • Spør om hva som virker og hva som ikke virker og forskjellene mellom fremgangsmåtene. Dette kan være et kraftig virkemiddel.
  • Ikke løs problemene for dine kolleger. Det gjør at du fremstår som eksperten, og det er ikke god veiledning. Et råd kan være: Still spørsmål som leder til at svaret kommer fra den du skal veilede og ikke fra deg.

Disse metodene kan være retningsgivende for de som i sin tur skal gjennomføre hjemmebesøkene.